Det første fár av mannefot drog seg over Gjevingåsens nuter og fjell og snodde seg gjennom skogtunge daler. År kom og år gikk, og menneskene ble mange. Veitråkket ble bindeleddet mellom folk i yrke og folk i helg. Men veien var ikke bare en ferdselsåre. Etter veien kom alle tiender om store og små hendinger. Den var formidler av nytt og nyttig. Farende mann fortalte nytt fra der han kom, fikk vite nytt å bringe dit han skulle.

Veien var åpningen ut av isolasjon inn til menneskelig samkvem.

VÅPENFØRE MENN SKAL VØLA VEGAR . . .

Frostatingsloven.

Det var bøndene i dalen som var pålagt tilsynet og vedlikeholdet av veiene. Tilsynet måtte foregå etter spesielle forskrifter. Bestemmelser om dette finner vi i de aller eldste lovene våre: Frostatingsloven og Gulatingsloven, som går tusen år tilbake i vår historie. Og klarest er bestemmelsene uttrykt i Magnus Lagabøters landslov fra 1274. Det viktigste påbudet var det såkalte Baugreid.

Landsloven påbyr at kongens ombudsmann skulle skjære budstikke og kalle til herredsting. Der skulle bøndene velge en betrodd mann som så skulle sette seg på hesteryggen og legge et spydd på tvers. Spydet skulle være 8 alen langt (etter datidens alenlengde: ca 4,20). En vidjering ble hengt på hver ende. Nå red bonden midt etter veien, og da skulle ingen trær eller kvister stikke så langt inn på veien at de kunne rive av en vidjering. 

Om dette hendte, måtte bøndene betale bot til kongen for hvert tilfelle. Om vi i en visjon kunne gå tilbake i århundrene, ville vi nok få se mange slike Baugreid passere over Gjevingåsens kronglete veitråkk.

Når vi her snakker om vei, må vi helt glemme dagens betydning av ordet når det gjelder teknisk standard. Kildene forteller praktisk talt ingenting om noen behandling av selve veibanen. Ingenting om steinsetting, grusing eller grøfting. Som vi har sett, krevde loven bare at veien skulle være skogrein og kvistrensket og farbar for riding om sommeren og kjørbar for slede om vinteren. 

Hundreårene rullet, og det ble etterhvert stilt større krav til veiene. Særlig de militære behov krevde bedre fremkommelighet. Veiplikten ble en tung byrde for bøndene.

Vedlikeholdet skulle foregå minst 3 ganger for året. Denne loven besto helt til 1636. Siden ble det ordnet slik at hver gård fikk sitt veistykke som de skulle holde istand, og nå ble det krav både til veifyllinger og grusing. Det er lett forståelig at veiplikten ikke var av de ting som bøndene elsket mest. Det var ofte protester og krangel.

En veimester skriver:                      

"Den som vil have Fredsommelighed og et behageligt Selskabsliv, bør ikke søke post i veivesenet."

FRA HESTETRÅKK TIL KONGEVEI

Gjennom tusen år har det gått mange veifar over Gjevingåsen. Du kan enda idag nesten gå deg bort i et virvar av stier og dråg. Men går vi litt nærmere inn på veiene, vil vi se at noen har vært mere trafikkert og tildels noe mere bearbeidet enn andre. Det er disse «traseene» som viser seg å være de gamle riksveiene over åsen. Vi kan følge 5 klare veilinjer, og enkelte av dem kan igjen ha avstikkere som har vært brukt i kortere tid. La oss ta en liten vandring på forfedrenes gamle veier.

Vei nr. 1

Den aller eldste veileia mellom Stjørdal og Trondheim når det gjelder Gjevingåsfeltet, gikk trolig ikke direkte over åsen, men gjorde en omkrok syd for selve fjellet. Fra Gjevinggrenda i Lånke gikk den opp til Furan og deretter ned en dalsenkning som har navnet Gammelåsdalen. Den kom ned i Hommelvika ved Hågenstad gård bare et steinkast fra den nye tunnelåpningen mot Hommelvik.

Her kan vi i sannhet si det er et historisk møte mellom mannefotens første veifar og bilmenneskets teknologi. Veileia i Gammelåsdalen er ennå idag godt farbar, da det i nyere tid er anlagt en tømmervei som også er blitt en populær tursti. Fremdeles kan man se enkelte kavlestokker som er lagt ned i myrdragene. Opprinnelsen til denne veien ligger så langt tilbake at vi ikke har noen eksakte kilder å vise til.

Men både geografiske forhold og den eldste bosetting ved Stræta og Berg med kjente oldtidsveier fra Øfstidalen og vestover, gjør denne dalsenkningen naturlig som en fortsettelse på den første primitive vei. Fra den senere tid har vi kilder som viser at det har gått vei ned gjennom Gammelåsdalen: Bonden Jens Furan søkte i 1707 om privilegium til å opprette en kro på gården sin. Og han fikk tillatelse «at have en liden Kro med ædendes og drikkendes Ware.»

Dette forteller i klartekst at det fortsatt må ha vært en god del trafikk etter denne veien først på 1700-tallet. Det finnes ingen beretninger om hvorfor veien ble flyttet opp på Gjevingåsen.

Det synes å stride mot sunn fornuft å flytte veien fra denne rette, greie dalen og opp i det kronglete åsterrenget med bratte bakker, heng og stup. Veien ble noe kortere tvers over Gjevingåsen enn rundt om Gjeving. Men ut fra det kjente veiprinsippet om at grythanken er like lang enten den står eller ligger, så vil nok avstands-gevinsten være svært liten. Den mest trolige forklaring er at det var forsvarsmessige hensyn som gjorde det nødvendig å legge veien lenger opp. Gammelåsdalen er som ei grop i terrenget med temmelig bratte sider. Ved et taktisk angrep fra fienden kunne den lett bli en felle uten utgang for norske styrker. Oppe på åsen var det bedre mulig­heter for skanser og forhugninger, og større mulighet for retrettveier.

DEN FØRSTE FJELLVEIEN

Vei nr. 2

Ennå kan vi følge faret etter denne veien i terrenget selv om det er lite synbart enkelte steder.

Veien startet fra fergeleiet ved Hus og gikk oppover til Geving. Her tok den av oppover lia frem til plassen Skurru (Gjevingli). Gjennom det beryktede skaret Trongskurru gikk veien frem til Åsplassan. Den egentlige Gjevingåsen begynte her med den tunge Storbakken som gikk opp fra plassen Vestre Gjevingås, som den gang gikk under navnet Garderstuen. En mann som hadde tjent i Kongens Garde bodde der i mange år - derfor navnet.

Veien gikk videre høyt oppe i fjellsida, ofte bakke opp og bakke ned. På det høyeste punktet oppe ved Seterkleiva går veien gjennom et bergpass. Her kan en se åpningen på det som kalles «Røverhula». Som vi kan vente går det mange sagn om uhyggelige tildragelser her.

Litt lenger syd finner vi "Navnsteinen” tett ved veikanten. Det er en svær blokkstein, nesten 3 m. høy. Den er fullspekket med navn og årstall. Noen av dem er fra 1820-tallet. Veien kom frem til Hommelvik gård og fulgte så dagens vei ned i Hommelvika. Heller ikke for denne veien kjenner vi noe til opprinnelsen. Vi må alltid ha i minnet at det for 300 år siden ikke ble utført noe veianlegg i vår forstand. Veiene grodde frem som stier og hestetråkk der det var gunstigst å komme frem. Hjulvogner var fortsatt et ukjent begrep i vanlig ferdsel.

Det ser ut til av veien må ha vært i bruk først på 1700-tallet. Med utgangspunkt i krobevillingen på Furan i 1707 er det rimelig å tro at begge veiene har vært benyttet samtidig over en kort tid. Dette var en tidsperiode da befolkningen økte sterkt. Det kan også ha vært en medvirkende årsak at Stjørdalshalsen begynte å vokse frem som et lite tettsted.

Folk fra Halsen og lengere nord ville nok finne veien over åsen som den mest naturlige, særlig ble dette tilfelle etter at det i slutten av 1700 -tallet ble anlagt en tilknyttingsvei på nordsida av Gjevingåsen. Denne veien gikk antagelig opp fra Hellflata over "Litjby'n" bak Steinmohaugen.

Fra 1723 foreligger det et klageskrift fra bonden på Hell gård som hadde posttransporten fra Hell til Malvik. Her heter det bl.a. at han må fare den vanskelige og farlige vei over "Givingsås".

I 1773 fikk Norge besøk av grev Karl av Hessen, medlem av "Det Høye Krigsråd" og kommanderende general i Norge. På sin inspeksjonsreise dristet han seg også en tur nord for Trondheim.

Det går mange historier om hans Strabasiøse ferd over Gjevingåsen. Oppe i Trongskurru øst for Åsplassan holdt han på å bli sittende fast, men en massiv innsats fra hjelpende bygdefolk klarte å få ham gjennom den trange passasjen.

Året etter dro den kjente historiker Gerhard Schøning på en lengre forskningsreise i Trøndelag. Han finner veien temmelig risikabel. ”Mellom Hommelviiken og Størdalen ligger den her bekiændte Givingås, en brat og høi Biærg-ås, som her må passeres av dem som reiser mellem Strinden og Størdalen, tildels langs et steilt Biærg, hvorfra store Stene og Biærg-Støkker ere nedfaldne, imellom hvilke man på sine steder må passere... ".

 Men nye og bedre tider ventet de veifarende.

VEIBYGGING BLIR ET FAG

Den generelle samfunnsutvikling på slutten av 1700 og begynnelsen av 1800 skapte større trafikk og tettere ferdsel på veiene. Etterat hjulvogna kom i alminnelig bruk, var det klart at de gamle veitråkkene ikke lenger svarte til samfunnets krav.

Den nye veiloven av 1824 stilte krav som ble retningsgivende for norsk veibygging i lang tid. De såkalte "vognveiene" begynte å trekke sine spor i norske landskap

DE HERLIGE FLADE VEIE...

Vei nr 3

Den første veien som ble bygget etter den nye veiloven over Gjevingåsen var vei nr 3 på kartet.

Etter opplysninger i Malvikboka ble den fullført i årene 1833 – 1835. Den fulgte 1700-tallsveien opp fra Hommelvika. forbi Hommelvik gård og videre ca 700 800 m. Der gjorde den første veien en sving og klatret langt opp i åsen. Den nye veien fortsatte rett frem i samme kotehøyde.

Mange steder støtte man på heng-bratte skråninger som krevde høye murbygninger på yttersiden. Her kan en finne rene mesterstykker av veibygging fra den tiden.

Direktør Geir Paulsrud ved Norsk Vegmuseum uttrykker seg slik ”Vegene som ble bygget i denne perioden og fram til 1850 har en kvalitet og byggemåte som savner sidestykke, kanskje i verdens-målestokk "

Veien gikk rakt frem til noen få meter fra nåværende E6, der gjorde den en brå sving i retning mot Hell. Mye av den strekningen er sprengt bort av senere veganlegg, bl a Dronningerget der Karl XV malte Stjørdalsbildet i 1860.

FAREFULL FERD OVER GJEVINGÅSEN

Mange er beretningene om ran og røveri og farlige overfall på reisende over åsen. Spesielt gjelder dette den første fjellveien som gikk høyt oppe i det farligste lende.

Det er fortellinger om illgjerningsmenn og farende fant som ventet på sitt offer i røverhula eller andre nifse steder.

Ikke alle beretningene står helt til troende, men sikkert er det at det var med ulyst folk tok fatt på Gjevingåsen, særlig etter skumringsfall. Verst var det for de såkalte "veskjøtter".

Det var omreisende handelskarer, som svært ofte reiste alene. Folk mente de hadde mange penger og derfor var utsatte offer. Det er dokumenterte tilfeller der slike er blitt skamslått og ranet.

BAMSEFAR PÅ ÅSEN

Men det var ikke bare tobeinte røvere på ferde ute på Gjevingåsen. Dette var før bjørnefredningens tid, og ferdafolket var utsatt for bjørn som streifet omkring og mesket seg med beitende krøtter. Selv om vi ikke har noen beretninger om at folk er blitt bjørnedrept inne på åsen, så er det lett forståelig at et hest bjørnebrøl inne fra skumrings-mørket satte skrekk i både bisp og bonde og farende fant. I Muruvik fortelles en tradisjon om en mann som ble angrepet av en bjørn på Gjevingåsen.

Det var på 1800- tallet. Husmannen på plassen Moen var på vei hjemover fra Gjevingåsplassan. Han var kommet til det trange skaret omtrent der fylkesgrensen passerer 1700-tallsveien. Da bykser plutselig en bjørn over ham fra en bergknatt der den hadde ligget på lur. Hesten støter ut et redselsvrinsk og kaster seg frem i skjekene. Rykket var så voldsomt at bjørnen ble slengt av lasset. Mann og hest jaget vilt nedover veien og reddet seg unna. Men navnet "Bjønnskaret" minner oss ennå om denne historien.

Stjørdal Skytterlag arrangerte flere klappjakter etter bjørn på slutten av 1800-tallet.

KLAPJAGT PAA BJØRN

Grundet paa Anmodning fra flere Mænd i Lexdalen tillader

Direktionen for Skytterlaget sig herved at opfordre baade

Medlemmer og Udenforstaaende til Deltagelse i Klapjagt paa

en Bjørn, der har sit Tilhold i Gevingaasen,

og iaar ligesom regelmæssigt hver Høst før har anrettet

Ødelæggelse blandt Buskapen i de Omliggende Havnegange.

For at kunne være tilskogs i Graalysningen

Søndag Morgen anmodes mulige Deltagere om

at møde på Bjerkan i natt kl. 12 præcis.

Talrigt Møde afsaavel Klappere som Skyttere ønskes.

Direktionen