Slagbjørnen ved Homyra.
Av Konrad Størseth
En vårdag i 1870 kom John P.Dybvad sammen med kona Bergitte til
sommerfjøset til melketid. Men i dag var det ei ku som var borte. Ei stor fin
Telemarksku. Bergitte var helt sikker på at det var hendt Dagros noe. Det var
første gangen hun ikke kom til melketid. De melka resten av kuene, og Bergittte
tok med seg melka heim. John gikk for å se etter Dagros. Han hadde sine bange
anelser om hva som hadde hendt kua. For noen dager tidligere hadde John gått en
tur til Strætesfjellet. Der hadde han truffet noen vettskremte sauer. Det var
ikke noe godt tegn. Det var nok bjørn i marka. Om høsten hadde han og svogern,
John Aune, undersøkt de kjente hiplassene i nærheten. Men de var tomme. John
Aune og Torstein Hagen skjøt en av de siste bjørnene som ble skutt i Lånke.
Den lå i hi oppe i Julkleivan. Det fortelles at bjørnen var vanskelig å få
ut av hiet. Men Torstein Hagen var ingen hvem som helst.Han gikk inn i hiet og
arget opp bjørnen. Da den kom ut, Sto John Aune utenfor og skjøt den.
John
Dybvad gikk og lette etter Dagros i retning Homyra. Omsider fant han kua i et
lite dalsøkk før Homyra. Den var slått av bjørn og hadde fått en stygg
medfart. Hele juret var revet bort og kalvefosteret var borte. Det var ikke så
mange timene siden det hadde hendt. John sto og så på den maltrakterte kua og
ble både harm og sint. Det var en av hans beste kyr. Det ble et stort tap, og
så ver det den måten den var behandlet på. Han tok en beslutning. Her måtte
noe gjøres. Først gikk han heim. Han fortalte Bergitte hva som hadde hendt og
at han hadde bestemt seg for å sende bud på John Aune.
Og John Aune kom om
ettermiddagen, bærende på et sjølskudd.Det var 4 stk løp som var ladet. Noen
med grove hagl og noen med flere grove blykuler. De to karene kom seg opp til
kukadaveret. Det lå på et gunstig plass, tett inntil en bergvegg i en trang
kløft. Begge sjølskuddene ble plassert tett sammen, men innsiktet på hver sin
side av kua, og festet godt i bakken. Avtrekkerlinene ble strekt slik at
bjørnen ikke kunne komme til kua uten at skuddene ble utløst. Det ble ordnet
etter beste evne, og karen gikk heim. Bjørnen lå nok ikke langt ifra åtet.
Den hadde jo hatt et godt måltid på kalvefosteret.
Begge karen gikk inn til
Bergitte og fikk mat, så det tok sin tid til John Aune gikk heim. Det fortelles
videre at når John Aune var kommet fram til smia (50-60 m fra gården) hørte
han smellet fra sjølskuddet. Han gikk straks tilbake til Nordybvad. Snart var
de oppe ved åtet, og der lå bjørnen steindød. Det var en ganske stor
hannbjørn. Den hadde utløst sjølskuddet til John Dybvad. Det andre var
urørt. Sjølskuddet til Aune var nedmontert, men ikke tømt for ladningen. Og
da John Aune gikk heim dagen etter, bar han med seg en avflådd bjørnelabb og
sjølskuddet. Begge deler ble spikret på veggen i et av buene på Aune.
Historien er fortalt av Tormod Aune, nåværende eier på Aune. Torstein Georg
Hagen var dreng hos Nils Aune da Tormod som 12-13 åring var hos sin onkel Nils
og hjalp til med trøske. Da fikk Tormod beskjed om ikke å røre sjølskuddet,
for det var ladd. Torstein fortalte da hele historien om bjørnjakta til Tormod.
Da Tormod siden ble eier av gården, mintes han historien han hadde hørt av
Torstein. En dag tok han sjølskuddet og begynte å pirke ut av det ene løpet.
Først kom det en masse papir, og til slutt kom det krutt. Tormod tenkte at det
hadde vært moro å se om det brant. Han tømte det ut på en stein og fyrte
på. Det sa puff. Kruttet var like godt som for 100 år siden.
Det er nå bare
et løp som ikke er tømt på sjølskuddet, men skal rovdyrpolitikken fortsette
som de siste 10 - 15 årene, så kansje Tormod må ladde opp de løpene han har
tatt ut. Det er ikke lenge siden en bjørn sprang over dyrkamarka ved Stuberg og
opp mot Stubergåsen og - Homyra.
Tilbake
